IDENTITET INNLEDNING: Om meg som skriver og det jeg har skrevet
Jeg heter Julie Elise Tuvik og er 84-modell. For tiden er jeg student i Oslo og tar fagene religion, fransk og engelsk. Hvis alt går etter planen, ender jeg opp som lærer på en videregående skole. Jeg har drevet en del med arbeid som leir, kor, ungdomsklubber og ledertrening. Jeg har vært et år i Paris og jobbet i en kirke der, og har kastet meg over alle anledninger jeg har fått til å reise og se misjonsarbeid i andre land. Mine interesser er fotografi, musikk, språk, reising og ski. Jeg liker å se på film, jeg foretrekker hunder framfor katter og jeg er absolutt et B-menneske. Da vet du omtrent det som er verdt å vite om meg!
En gang på høsten 2007 fikk jeg en telefon hvor jeg ble bedt om å skrive en del til et kompendium som skulle brukes til kursing av unge, kristne ledere. Dette er noe jeg brenner for, derfor sa jeg ja selv om dette betydde at det ble enda knappere tid enn før til å gjøre skolearbeidet mitt. Jeg har nemlig 2 jobber og studier i Oslo, så jeg har litt å gjøre. men tanken på å skrive noe som skulle bli lest av andre ungdommer og som kunne inspirere dem var sååå mye mer fristende enn å skrive lange tekster til universitetet som kun blir lest av én sensor og som ikke inspirerer ham eller henne til å gjøre mer enn å sette en karakter. Temaet jeg ble tildelt var «identitet». Det er et ord jeg har tenkt mye på de siste månedene, og jeg tror jeg nå har noen vettuge tanker om temaet som jeg gjerne vil dele med andre. Men de må tas som det de er – tanker, ikke fasiter! Jeg vil bruke endel litteratur som jeg har lest, som er skrevet av noen virkelig glupe hjerner, og ikke minst skal jeg også se på hva Bibelen sier om temaet. Kanskje synes du at noen av tankene er bra, kanskje er du uenig i noe annet. Det er fullstendig lov!! Et lurt tips er uansett å be til Gud før du leser. Be om at han skal hjelpe deg å forstå litt mer av ham og hans tanker og drømmer for deg. Be om at du skal få oppdage litt mer av deg selv slik som Gud har skapt deg og hva han vil du skal gjøre og tenke. Håper jeg kan få hjelpe deg i gang med dette!
IDENTITET
Jepp, du har hørt ordet før. Det har vi alle. Du forbinder det kanskje med andre ord du har hørt, som «identitetskrise» «identitetssøken» eller noe lignende. «Identitet» er vel egentlig bare et fænsi ord for den du er. Din identitet har å gjøre med hvordan du ser på deg selv og hva du føler og mener om den du er. Det høres ganske enkelt ut. Det er det ikke. Iallefall synes ikke jeg det. Jeg kan noen ganger slite veldig med å finne ut hvem jeg er. Hva mener jeg egentlig om meg selv? Hvor mye av det er mine tanker og hvor mye er teite tanker som jeg plukker opp fra f. eks media? Hvor stor rolle spiller Gud for hvordan jeg ser på meg selv? Er jeg verdifull? Og isåfall hvorfor? Hvordan vil Gud jeg skal være? Og hva har dette å si for meg som kristen leder?
Sent en kveld for noen måneder sider satt jeg på t-banen i Oslo og tenkte. Det er ikke stort annet å gjøre på en t-bane enn å tenke. Jeg husker jeg var glad. Jeg hadde et fint øyeblikk der jeg var meget fornøyd med livet mitt. Så begynte jeg å tenke på hvem jeg var, og hvorfor jeg hadde det bra. Jeg begynte å oppsummere:Jeg hadde vært på besøk hos noen gode venner og vi hadde det gøy sammen. Jeg har noen venner som jeg vet at jeg alltid kan regne med og stole på. Jeg var på vei til å møte kjæresten min, en fantastisk gutt som jeg har det utrolig fint sammen med. Jeg har en familie som er glad i meg. Jeg holder på med en spennende utdannelse som vil gi meg en interessant jobb. Jeg hadde det fint. Så tenkte jeg litt videre. Var det disse tingene som gav meg verdi? Var dette den jeg var? En person med venner, kjæreste, utdannelse og familie? Alt dette er fantastiske og verdifulle ting, men jeg innså plutselig at ingen av tingene var 100% sikre, uansett hvor mye jeg skulle ønske de var det. Venner kan svikte. Eller jeg kan svikte dem, slik at vi ikke er venner mer. Forhold kan ta slutt, eller noe kan skje med en av oss. Jeg har ingen garanti for at jeg skal klare å fullføre utdannelsen min, eller at jeg skal få drømmejobben. Det er heller ikke sikkert at jeg alltid har familien min å støtte meg på. Jeg innså at alle de betingelsene jeg definerte min velvære og min verdi ut ifra, var noe som kunne ta slutt. Min identitet, som venn, kjæreste, student, datter og søster var i bunn og grunn en noe usikker identitet. Ikke det at jeg hadde tenkt å slutte å være noen av delene, men man vet jo aldri. Hvis man roter seg inn i slike tanker og ikke finner veien ut, kan man få en identitetskrise. Jeg fikk ingen alvorlig identitetskrise den kvelden, men jeg ble veldig betenkt. Hvordan skal man definere seg selv? Hvordan vet man at man har verdi?
En kar som virkelig hadde en identitetskrise, var en fyr som levde for lenge siden. Veeeldig lenge siden. Han het Salomo og var konge. Det var nok mange bønder som misunte ham hans liv. Det sies at Salomo hadde 1000 koner, han hadde et gigantisk tempel, han hadde intellekt og visdom som overgikk alle glupe hjerner som man kjente til på den tida. Et perfekt liv, ville mange si. Allikevel tror jeg denne karen hadde en seriøs identitetskrise. Har du noengang lest «Forkynneren»? Det er Salomo som skriver denne boka, som er kort og lettlest, men den er kanskje ikke den mest optimistiske bibelske boken man kan finne på å lese. Boken oppsummert i én setning er: «alt er tomhet». Samme hva Salomo gjorde, så han tomhet overalt. Det er en «hva-er-meningen-med-livet-bok», eller «hvor-er-min-plass-i-det-hele-bok». Og Salomo finner ikke et enkelt og greit svar med én gang. Du får lese Forkynneren selv, og se om du finner noen svar. Noen ganger er det litt godt å vite at jeg ikke er er alene om å slite med slike spørsmål av og til. Det er spørsmål som går litt over hodet, ikke bare mitt, men også hodet til selveste visdomskongen. Men hva er svarene? Fins de? Og hvor skal man i så fall finne dem?
Vi begynner vår søken på svar med en kjapp forklaring på vår tid og det samfunnet vi lever i, som tross alt har ganske mye å si for hvordan vi tenker. Du har helt sikkert hørt personer i bestemorgenerasjonen si ting som «alt var bedre i de gode, gamle dager» med drømmende og melankolske blikk. Hvorfor tror du de mener alt var bedre før? Var det bare fordi de var mindre rynkete og sprekere da, eller var ting virkelig annerledes?Her er en superkort og superforenklet historisk forklaring på hvordan vi kom fram til tiden vi lever i nå, som mange kaller «postmodernismen». Før Jesu fødsel var jødedommen det store i området vi nå kaller Israel. Så kom Jesus. Noen hundre år etter Jesu død ble kristendommen hovedreligion i Romerriket. Som vi vet, var Romerriket STORT. Kirka ble stadig større og mektigere. Nasjoner definerte seg gjerne med en statsreligion, som skulle gjelde for alle undersåtter i landet. Norge ble samlet og kristnet i vikingtida. I lang, lang tid var det kirka som bestemte det meste. Hvordan man skulle gjøre opp for synd, hvor mye man skulle betale for å få forkortet sin tid i «Skjærsilden» (som var en oppfinnelse som gav kirken stor økonomisk gevinst), hvem som var hekser eller ikke, hvem som burde henrettes for blasfemi og lignende. Kirka bestemte at verden var flat og de som hevdet at den var rund, var duster og gudsbespottere. Dessuten var gudstjenestene bare for eliten, siden den foregikk på latin, et språk som bøndene naturlig nok ikke hadde studert ute på markene. Etterhvert kom rebellen Luther og protestantismen på banen, og som vi vet så likte ikke han mye av det som foregikk i kirkene. Luther & co protesterte mot forholdene i kirken, og Norge og andre land ble protestantiske. Man sier gjerne at vi gikk inn i den moderne tid med den industrielle revolusjon og med alle filosofene og vitenskapsfolkene som ville opplyse og revolusjonere verden. Nå var det riktignok mange av dem som var kristne, men endel jobbet aktivt for at kristendommen skulle vike for «sann kunnskap». Mange rev seg løs fra kristendommen, og kirken mistet mye makt. Globaliseringen sørget for at personer med ulike religioner plutselig bodde side om side i Norge og vi fikk etterhvert et pluralistisk samfunn. Men tross i økt kunnskap om ulike kulturer, trodde modernismen på en felles sannhet og at vi gjennom forskning kunne finne fram til en riktig kunnskap som skulle gjelde for alle mennesker. Mange trodde at vitenskapen etterhvert ville være i stand til å tilby svar på alt, og optimismen for fremtiden var stor. Så fikk man en nedtur. Første verdenskrig kom og rystet verden. Kort tid etter kom den andre. Mange innså at vitenskapen ikke kan hjelpe med alt, og tross forventningene så strakk den ikke til for å forklare alt. Man trengte noe mer. Modernismens faste tro på en felles sannhet og kunnskap ble svekket. Du kan si at jakten på en «fasit» for menneskelivet ble gitt opp av mange. I postmodernismen har mange mistet troen på at det finnes en felles sannhet. Alt blir relativt. «Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg», høres dette kjent ut? «Alle må finne sin egen vei og gjøre det som blir riktig for en selv». Man kan mikse og trikse med ymse religioner og skreddersy en religion som passer for den enkelte. Noen orker ikke velge blant alle religionene vi nå kjenner til, og vender heller blikket innover for å konsentrere seg om selvrealisering. Det finnes mange kurs for slike folk idag, kurs som lover at de skal hjelpe deg å «finne deg selv» og «lære å lytte til din indre stemme» eller lignende ting. Andre folk blir fundamentalister, som velger å tolke Bibelen eller Koranen eller hva det måtte være helt bokstavelig slik at de slipper å tenke for mye selv. Når det er så mange valg, virker det veldig trygt for noen å trekke seg mer og mer tilbake fra vårt fra vårt forvirrende samfunn. Det er ikke så rart at mange eldre mener alt var bedre før, da mange fortsatt trodde det fantes én rett kunnskap – nå kan det jo virke som alt bare flyter og ingen har egentlig peiling. Men var det egentlig bedre før? Det spørs jo helt hvordan man ser det. Kanskje var det slik at mange før var kristen av plikt? Kanskje de egentlig ikke trodde på Gud, men gikk i kirka på søndagen fordi det var den sømmelige tingen for alle å gjøre den gang? Kanskje mange av dagens kristne har en sterkere tro og et mer personlig forhold til Gud nettopp fordi vi lever i en tid der
enhver må ta sine egne, bevisste valg? I så fall er det ikke sikkert alt var bedre før. Kanskje begge tidene bare er bra på forskjellige måter. Én ting som mange eldre bekymrer seg over, og som virkelig har forandret seg siden de var unge, er den rollen dagens massemedia spiller i ungdommenes liv. MEDIA OG IDENTITET
I dag har jeg fri og jeg tenkte jeg skulle utføre en liten undersøkelse for å finne ut hva fjernsynet, populært kalt TV, har å si for vår identitetsdanning. Tatt i betraktning hvor mye tid ungdommer bruker foran TV'en så har den boksa ganske mye å si for hvordan vi ser på oss selv. Jeg parkerte meg i godstolen og sørget for at jeg hadde nok snacks og drikke til at jeg slapp å bevege meg på en stund. Jeg så en TV-serie der moralen var: sørg for å ha sex med så mange som mulig. Hvis ikke, er du en tørrpinn og du går glipp av mye. Sex er kult, kult, kuuuult! Er du jomfru som 30-åring, ja da har du enda ikke oppdaget det beste her i livet. I reklamepausen fant jeg ut det ikke var særlig lurt å stappe i meg all snacksen som jeg hadde tenkt å kose meg med. Man får kviser, man blir feit, og drømmegutten vil ikke ha deg. Hvis du derimot knasker på noen slanke-liksom-sjokolader med masse e-stoffer så blir du tynn og vakker, og livet blir enkelt og behagelig. En kleskjede skal prøve å prakke på meg noe lekkert undertøy, men jeg la knapt merke til undertøyet siden det var så mye kropp i reklamen. Dessuten har jeg begynt å lure på om kanskje håret mitt er tørt og livløst og om jeg bør investere i en sjampo som fikser alt, for det er tydeligvis bare jenter med skinnende blankt hår som blir løftet og snurret rundt av kjekke gutter på stranden. En bank lover meg å oppfylle alle mine drømmer med et kongelån som sletter mine økonomiske bekymringer. Jeg svitsjer til en musikkanal. Det er R'n B-dag, og der skal guttene ha feite blingbling-smykker, 10-20 biler og en tropp med lettkledde jenter svinsende rundt seg. Jentene bytter på å gnikke seg mot guttene. Hvis rapperne har enda mer penger til overs etter å ha kjøpt alle bilene, går det jo an å stappe litt gull og diamanter inn i tennene sine. Og det virker som det er kraftige temperaturforskjeller mellom der jentene står og der guttene står, for mens guttene har dresser i str XXXXXL og svømmer i stoff, er jentenes klær så små og stramme at puppene nesten detter ut og litt av rumpa viser. I Frankrike der jeg har bodd en stund er det enda verre, særlig for jentene. Der dreier reklamepausene seg stort sett om slanking, slanking og slanking. (og det er ganske slemt i et land som har omtrent verdens beste mat!)Det er jo ikke bare TV som gir oss idéer. Selv om jeg vanligvis ikke ser på TV hele dagen, ser jeg fortsatt 5-10 store reklamepostere på vei til skolen med tynne, sminkede damer i undertøy eller bikini. Jeg åpner avisen og reklamene for skjønnhetsprodukter lyser mot meg. På internett får jeg ofte spam-mail som forteller at jeg må slanke meg eller at jeg trenger viagra eller penis-forlengelse. Hva har dette å si for vår identitetsdanning? Hvilke idéer tar vi med oss fra alt dette?Jeg tror de fleste innser at slike ting er tull. Det går fint an å se på en komiserie og le av vitsene deres om sex og samtidig skjønne at man ikke trenger å hoppe til køys med noen så snart sjansen melder seg. Vi fatter at man ikke trenger å være syltynn for å ha det bra og at speilblankt hår ikke automatisk gir deg kjæreste. Dessuten vet vi at det finnes viktigere ting å tenke på enn kropp. Og selv om rap-industrien i USA fokuserer veldig på rikdom og glinsende smykker, kan vi se forbi det og verdsette talentet til artistene og digge musikken deres. Vi vet også at reklamebildene er manipulerte og at det er sykt mye tull på internett. Allikevel er det mye av dette som går inn på folk og gjør oss usikre. Mange unge sliter med spiseforstyrrelser, mange er besatt av å gjøre suksess og tjene penger, og noen prøver alt de kan å leve opp til et sminket og retusjert ideal som i virkeligheten er umulig å nå. Visste du at nordmenn kjøper kosmetikk- og hygieneprodukter for over 7 milliarder kroner per år? Det sier noe om hvor godt reklame funker!
Som kristne har vi verdier som forteller oss at slike ting ikke egentlig er viktige, men vi er ikke overmennesker, og ingen er immun mot negativ påvirkning. Dessverre. Jeg tar meg ofte i å fokusere på ting ved meg selv som ifølge reklamene bør fikses på. Så kanskje jeg vurderer å gjøre noe med det for å oppnå slikt jeg ser på TV. Så innser jeg hvor dumt det er. Så blir jeg sint. Så ber jeg til Gud om at han må åpne mine øyne så jeg kan se forbi slike dumme ting, og håper det blir lenge til neste gang. Vi blir alle påvirket, uansett om vi liker det eller ikke. Det gjelder bare å være bevisst på det, og ha et gjennomtenkt forhold til hva media vil fortelle deg. Nei, det fantes ikke TV eller internett på Jesu tid, men det betyr ikke at Jesus ikke har peiling på hvordan vi blir påvirket av dem. Han har full kontroll, og hvis du inkluderer ham på det feltet, kan han hjelpe til å luke ut ting som ikke er bra for deg. Så kan du nyte seriene og musikken på TV uten å behøve å bli usikker på deg selv av å se på dem. Det er lett å tenke seg at på Jesu tid gikk alle rundt i kjortler og hadde langt hår, og de brydde seg ikke mye om utseende. FEIL! Det var faktisk mote på den tiden også, og lenge før det. Hvis duleser historien om Josef i 1. Mos 37 og utover så ser du at allerede da, mange tusen år før Jesus ble født, ble brødrene til Josef misunnelige på hans flotte kappe. I Egypt brukte faraoene sminke og fikk laget alle mulige skjønnhetsprodukter. Gjennom det Gamle Testamentet finner vi flere spor på at det på den tiden også var viktig å være vakker. Selv om man ikke hadde masse-media på Jesu tid, levde også Jesus midt i et samfunn hvor folk la stor vekt på utseende og suksess. Gud sier i 1. Samuel 16:7: «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet». Du er skapt av en som har FULL peiling på alt, og det inkluderer medias påvirkning, dine tanker og det samfunnet du lever i. Jeg vil tilslutt i dette avsnittet sitere Baz Luhrman i sangen «Sunscreen speech» (som har mange andre gullkorn i seg): «Do NOT read beauty-magazines, they will only make you feel UGLY».
Alle trenger å føle seg verdifull. Hva er det som gir oss verdi? Er det det at vi kan være snille, at vi gjør suksess, at vi får anerkjennelse fra andre eller at vi gjør gode ting for andre folk?Nei, det er ingen av delene. Et menneske har verdi ganske enkelt fordi det er et menneske. Det er ikke våre gjerninger som gir oss verdi, og det bør ikke være våre gjerninger som bestemmer om vi har krav på å bli elsket. Jeg vet om en finfinfiiin sang som vi sang i koret mitt engang. Den het «Come to the father», og min favorittdel i sangen var denne:
«Nothing you can do will make Him love you more, and nothing that you've done will make Him close the door. Because of his great love, He gave his only Son. And everything was done so you would come.»
Det kule er at dette ikke bare er en koselig idé fra en koselig sang. Det er sant. Det er faktisk umuligfor deg å gjøre noe for at Gud skal elske deg mer, for du er allerede elsket max. Og ingenting av alt det gale du har gjort er galt nok til å få Gud til å si: «nå er det nok, du kan glemme å komme til meg, du har oversteget tabbekvoten din». Tvert imot sier Jesus at man skal tilgi noen «sytti ganger syv ganger» (Matt 18:22), som er hans måte å si at det ikke er grenser for hans tilgivelse, og det bør vi lære av. Du er verdifull. Du er skapt i Guds bilde (1. Mos 1:26) , noe som vil si at du er skapt i Sannhetens og Kjærlighetens bilde. Det er stort. Du er så verdifull at Gud ofret sin eneste sønn for deg. Dessuten er du helt unik. Mønsteret i øyet ditt er enestående – det er kun du som har nøyaktig de fargesammensetningene og det mønsteret du har i øyet ditt. Også fingeravtrykkene dine har ikke maken, selv om det finnes over 6 000 000 000 mennesker på jord.
En gang var jeg på skitur med en god venninne av meg. Jeg hadde nettopp lest om William Bentley, som var mannen som først forsket på snøfnugg. Ved hjelp av mikroskopet sitt og en kald fløyelspute hvor snøfnuggene ikke smeltet, undersøkte han faktisk 5000 av dem. Han fant ikke ett eneste snøfnugg som var identisk med et annet. Jeg leste på Aftenpostens websider at alle snøkrystaller har seks armer og nøyaktig 60 graders vinkel mellom hver, og allikevel har man heller ikke ved hjelp av moderne forskning funnet to som er like. Det begynte å snø da jeg og venninna mi var ute, og jeg kom på at selv om jeg ikke kunne se forskjell på dem, så var alle de hvite dottene som dalte ned rundt oss helt unike. Jeg delte tanken med venninna mi, som var enig i at det var ganske vilt, men som sa hun syntes det var enda mer fascinerende at Gud hadde så mange variasjoner på menneskenes ansikter, og det eneste han hadde å flytte på var to øyne, en nese og en munn. Mennesket er en sykt komplisert skapning. Jeg hørte for litt siden at Einstein brukte omkring 16% av hjernekapasiteten sin, og at han sannsynligvis var den i verden som hadde klart å utnytte mest av den. Hvordan man måler slikt har jeg ingen anelse om. Men at menneskets hjerne er en ufattelig konstruksjon, det i alle fall sikkert.
Noe som er viktig for meg, er at alle mennesker er verdifull. Dette er en setning du garantert har hørt før, men den har et enormt viktig innhold. Kristne er ikke mer verdifull enn andre, og vi må aldri se på mennesker med andre religioner eller livssyn som underlegne. Verdien vår avhenger som sagt ikke av våre gjerninger, og heller ikke av vår tro. Muslimer og humanister har nøyaktig samme verdi som kristne. Jeg tror at nøkkelen til å se verdi i alle mennesker er å definere oss først og fremst som mennesker. Dette høres kanskje ut som svada eller pirking, men jeg har et godt poeng her, bare vent. Hvis jeg definerer meg selv først og fremst som kristen, da er veien kort til å definere andre som først og fremst muslim. Først og fremst homofil. Eller først og fremst humanist. For å kunne behandle mennesker likt, og innse at alle mennesker har lik verdi, må vi først se på hva alle mennesker har tilfelles, og felles for alle er at vi er mennesker. Jeg er først og fremst et menneske, deretter er jeg kristen. Det er trist, men fortsatt et faktum at vi fort glemmer av andres verdi hvis de ikke er helt som oss. Dessuten er det jo litt rart at noen ganger når folk snakker om homofile så er deres seksuelle legning det første de nevner. Jeg har aldri hørt noen snakke om meg som Julie – hun heterofile. Jeg sier ikke at man må godta det muslimene tror, eller det humanistene mener, og jeg skal ikke si hva folk skal tenke om homofili, det er en helt annen debatt. Men det som er virkelig viktig, er at særlig vi som kristne skal huske på at absolutt alle er skapt i Guds bilde, og absolutt alle er uerstattelige og har uendelig stor verdi. Vi er alle først og fremst mennesker som er verdifulle i Guds øyne, så får alt det andre komme etterpå. Noen sa engang at hvis vi som kristne skal nå andre mennesker med evangeliet, så må vi gjøre det som Gud gjorde. Og hva gjorde Gud? Nettopp - han ble menneske! I stedet for å sitte på en høy og flott trone langt utenfor vår verden, ble han født midt i denne verden og valgte å være en tjener for andre mennesker.
Jeg vet om en annen sang, en barnesang, som beskriver alle menneskers verdi på en enkel og grei måte:«Du er gull verdt, du er skapt av Gud,du er gull verdt, du er skapt av Gud,du er verdifull, du er ikke et null,du er helt unik, ingen er deg lik. Du er verdifull – mere verdt enn gull!»RESPEKT OG AKSEPT
Bare for å utdype litt av det jeg skrev om i forrige avsnitt om verdi, vil jeg gjerne presisere disse to begrepene: respekt og aksept. Jeg mener at som kristen, er vi kalt til å respektere alle mennesker. Vi må innse at folk er Guds verdifulle skapninger og respektere at noen har en annen tro og andre meninger. Hvis vi ikke klarer å respektere hverandre, kan vi aldri leve fredelig i et samfunn hvor det er mange ulike kulturer og religioner. En ting vi derimot ikke skal gjøre, er å akseptere andre meninger og religioner som våre egne. Som kristen er du også kalt til å være sterk, tøff og beinhard. Ofte har vi en tendens til å gjøre Jesus til en liten koseklump som syntes at alt var greit og akseptabelt. Han var ikke slik. Leser du evangeliene om Jesus, finner du fort ut at han var en revolusjonær mann. Han gjorde opposisjon mot fariseerne og sadukeerne. Han ble sint når folk skulle gjøre økonomisk gevinst på tempelplassen, og veltet bord overende. Det var langt fra bare koselige ord som kom ut fra Jesu munn, han brukte ord som «hyklere» og «ormeyngel» (et ord som høres helt merkelig ut for oss nå, men som var mye vanligere å bruke på arameisk den gangen). Jesus var beinhard og vågde å stå for ting som gjorde ham upopulær. Det er kanskje den største skrekken for ungdom – det å bli stemplet som upopulær. Det er sårt og kan føles veldig vondt. Du kan være helt sikker på at det var vondt også for Jesus. Tror du det var lett for ham å være den han var? Jeg tror han hadde mange våkne netter der han tenkte på alle de som ikke likte ham og ikke ville godta ham. Han ble jo ekstremt upopulær blant mange, så upopulær at de ville korsfeste ham. Det står i Luk 22:44 at Jesus svettet blod i Getsemanehagen da han tenkte på dette. Allikevel bøyde han aldri av. Han stod for sin tro og sine meninger uansett hvor upopulær det gjorde ham. Jeg vet at jeg noen ganger er veldig redd for å tråkke folk på tærne. Jeg er ofte mer redd for hva folk skal synes om meg enn hva Jesus skal synes om meg. Jesus var allikevel også full av respekt for alle mennesker. Han spiste med tollerne, synderne, han snakket offentlig med kvinner (noe som faktisk var veldig uvanlig på den tiden) og valgte heller å være sammen med de åpenbare synderne enn de som trodde de var perfekte. I Johannes evangelium kapittel 8 kan vi lese om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. Hun hadde helt klart brutt Loven (hvor det 6. bud sier at du ikke skal drive hor) og de skriftlærde som slepte henne fram foran Jesus mente de hadde full rett til å steine henne. Jesus sier derimot at den som er uten skyld, kan kaste den første steinen. Mennene snur seg og går, kvinnen får leve. Denne historien sier oss noe om respekt og aksept. Mente Jesus at utroskap er greit? Nei, selvfølgelig ikke. Jesus er jo kjærlighet, og kjærligheten hater utroskap. Det kvinnen hadde gjort var ikke rett, ikke greit, ikke OK på noen måte. Jesus aksepterte det ikke. Allikevel hadde han respekt for kvinnen som menneske, som Guds flotteste skapning, og han valgte å møte henne med kjærlighet. Han sa til henne: «Gå bort, og synd ikke mer» . Han respekterer henne, men aksepterer ikke det hun har gjort, og ber henne å slutte. Atter en gang kan vi se på Jesus og dra lærdom av ham inn i våre liv i dag. Du skal være stolt av troen din og stolt av å være kristen. Du får lov å stå helt og fast på dine meninger, og trenger ikke kompromissere dem for å tekkes andre bedre og la være å støte noen. Men ha alltid respekt for andre og deres standpunkter. Den franske filosofen Voltaire sa engang: «Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det». Jeg synes han har et poeng. DU SOM LEDER
Hvorfor er det viktig å snakke om verdi og identitet for deg som leder? Er det ikke nok å ha lyst til å gjøre ting, og så sette igang? Jo, det er kanskje nok i begynnelsen. Men hvis man skal være en god leder i lengden er det viktig å tenke gjennom sin egen identitet, for, som et gammelt ordtak sier: «på seg selv kjenner man andre». Det betyr at hvis du skal være leder for noen og være med å gi dem noe de trenger, så må du vite litt om deg selv og hva du trenger. Hvis man forstår seg selv og sine
egne reaksjoner og følelser i ulike situasjoner, så forstår man lettere andre folk. Det kan være veldig nyttig å finne ut mer om din egen identitet og hvem som er lederen din. Hvem er lederen din?Jesus er såklart det rette svaret her. Men kan du virkelig svare Jesus? Jeg lurer noen ganger på det selv. Er det virkelig Jesus som leder meg nå, eller er oppmerksomheten min rettet mot andre ting?I situasjoner der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, prøver jeg å tenke WWJD: What Would Jesus Do? Det er dessverre ikke alltid jeg tenker på hva Jesus ville gjort med én gang vanskelighetene melder seg. Ofte prøver jeg å ordne ut i ting på egen hånd, men jeg håper at jeg etterhvert blir flinkere til å spørre Jesus først, det ville i alle fall spare meg for mye unødvendig tull! For Jesus har mange glupe råd når det gjelder det å være en leder, og han snakker faktisk om identitet! Her er noen svært kjente nøkkelvers som Jesus har kommet med, og som du sikkert har hørt før:«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem», også kalt «Den gyldne regel» (Matt 7:12). Dette er et superviktig vers i Bibelen, og en god nøkkel til hvordan vi kan leve i fred med våre medmennesker. Men for å kunne gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg, så må du vite en del om deg selv og vite hvordan du ønsker å bli behandlet. Et annet vers kalles det doble kjærlighetsbud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: du skal elske din neste som deg selv.» (Matt 22:37-39). For å elske din neste som deg selv, så må du jo også elske deg selv! Og hvordan skal man elske seg selv? Jo nettopp ved å finne ut mer om hvem du er, om din egen verdi og om Guds kjærlighet til deg. Har du lagt merke til at når du har det dårlig med deg selv, så har du ikke så mye godt å gi til andre? Jeg er i alle fall slik. Hvis jeg har dårlig samvittighet for noe, eller jeg føler at jeg ikke strekker til eller er god nok, så har ikke jeg så mye å gi. Som kristen hører man veldig ofte at man skal elske alle andre, man skal ofre mye for andre og strekke seg langt. Alt det er helt riktig, men for Jesus er det like viktig at vi elsker oss selv.
Når man blir bedre kjent med seg selv møter man også på sider som ikke er så positive, og som man helst ville vært foruten, men ingen mennesker er perfekte. Det er allikevel helt nødvendig å elske seg selv. I Salme 23 står det: «Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over». Dette er et vers som har fulgt meg gjennom mange år, og som jeg ofte tenker på. Når jeg leser dette verset, ser jeg for meg et «beger» inne i oss, som en beholder som fins i hvert enkelt menneske. Dette begeret må fylles med kjærlighet, og Gud kan hjelpe oss å fylle det. Hvis det er halvfullt, flyter det ikke over, men hvis det derimot er helt fullt med kjærlighet, så vil det renne over, og da har man mye å gi til andre. Hvis man lar Gud fylle seg med sin kjærlighet, så vil man få i overflod slik at man har mye å gi til andre. Da kan man virkelig elske sin neste som seg selv.
Nåde er et nøkkelord når det gjelder å elske seg selv. Hva er nåde egentlig? Det er noe som er sykt utenfor menneskelig forstand. Det er en tilgivelse som Gud gir oss helt gratis og helt ufortjent. Uansett hvor mye man prøver, klarer man ikke å være perfekt, og man gjør gale ting. Har du noen gang gjort noe som du vet var galt, men som du gjorde likevel, og endt opp med å krympe deg hver gang du tenker på det? Jeg har noen slike. Noen brølere som jeg føler jeg ikke bare kan si «unnskyld» for, så forsvinner de. Men faktum er at Jesus vil de skal forsvinne. Faktum er at Jesus døde med synden vår og gjenoppstod for at vi skulle kunne komme til ham, uansett hva vi har gjort og hva vi kommer til å gjøre. Han har nåde nok til å tilgi alt, og han vil at vi skal føle oss tilgitt. Jesus ønsker såklart at vi skal følge hans bud, for de er laget til vårt eget beste, men han vet at de brytes noen ganger, og han ønsker å tilgi oss for det. Visste du at C. S. Lewis, forfatteren av «Drømmen om Narnia» var kristen? Han var ateist, men ble etterhvert en overbevist kristen som holdt mange foredrag og skrev flere bøker om kristendom. I
«Drømmen om Narnia» finner vi mye kristen symbolikk, med kampen mellom det gode og det onde og den ene som ofrer seg for mange. En av mine favorittbøker er «Djevelen dypper pennen» av C. S. Lewis. Hele boken er en brevveksling mellom to demoner; mellom den erfarne og drevne demonen Tommeskrue og hans nevø som er under opplæring. Nevøen skal læres opp i hvordan han skal unngå at pasienten hans (et menneske) skal bli kristen. Disse demonene snakker også om synd og nåde. De sier at Gud vil at menneskene skal skamme seg når de synder, og det er jo forsåvidt sant, men de sier videre at de har lurt menneskene til å tro at Gud vil de skal fortsette å skamme seg så lenge som overhodet mulig, og at vi skal angre og være bitter. De har lurt menneskene til å tro at Gud ikke vil at menneskene skal tilgi seg selv, og alltid gå rundt og gremmes over alt det gale vi gjør. De lurer menneskene til å tro at de ikke har lov til å elske seg selv. Onkel Tommeskrue er stolt av hva de har oppnådd her, fordi Fienden (altså Gud) vil jo egentlig at menneskene skal ta imot hans nåde, tilgi seg selv, lære av sine feil, komme seg videre og være glade. Demonene ler og feirer når de kristne går rundt og ser triste ut og skammer seg hele tiden, fordi det betyr at vi har ikke fattet kraften i Guds nåde. «Djevelen dypper pennen» er en skjønnlitterær bok som på ingen måte skal tas bokstavelig, men den anbefales virkelig, fordi C. S. Lewis her snakker utrolig bra om veldig mange vanskelige og viktige ting i kristendommen. Så skader det heller ikke at han bruker masse ironi og humor, og faktisk forteller historien gjennom noen demoners brevveksling. Det å være en synder er dessverre en del av min identitet. Heldigvis er det å være en tilgitt synder, altså en som er perfekt i Guds øyne, også en del av min identitet. Jeg kan ikke si at jeg hele tiden føler meg tilgitt og alltid går rundt og føler meg glad og tilfreds, for jeg sliter litt med å forstå denne nåden. Jeg har visst ikke helt evne til å fatte at jeg kan bli tilgitt for ting som jeg ikke vet om jeg hadde klart å tilgi selv. Og jeg fatter i alle fall ikke at tilgivelsen kommer med én gang, for hvis jeg gjør noe dumt, blir det ofte til at jeg ber om tilgivelse gang på gang på gang. Egentlig må jeg jo prøve å slutte med det, for da er jo syndene mine allerede visket ut. Det står i Salme 103:12 at «så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss». Nåde er en merkelig ting som jeg sikkert aldri kommer til å skjønne fullt ut. «Amazing grace» er en god sangtittel, for nåden er virkelig amazing. Kjell Magne Bondevik, som er prest i tillegg til å være eks-statsminister, sa engang i ei preike: «Jeg er ikke mer en en tilgitt synder, men det er også det største jeg kan være». Herlig uttalelse! Og det er litt kult når det kommer fra ham, en mann som har vært statsminister i verdens rikeste land. det største for ham er allikevel å være en tilgitt synder. Skammer du deg noen ganger over deg selv? Har du gjort ting som trenger tilgivelse, men som du ikke vet om de kan tilgis? Lurer du på om Gud virkelig kan tilgi deg for det du har gjort eller tenkt eller sagt? Da er det kanskje noen demoner som fryder seg litt. Be Gud om tilgivelse, og han vil se i nåde til deg og tilgi alt. Du kan tenke og fundere mye på nåden hvis du vil, og kanskje kommer du lenger enn meg i ditt forsøk på å forstå den. Men det fine med nåde er at vi ikke trenger å fatte den, den bare er der, og den funker. Uansett. HYRDER OG SAUER
Hvem eller hva leder deg?For deg som kristen leder er dette et utrolig viktig spørsmål. For noen måneder siden var jeg på en ledertreningskonferanse i Hongkong. Det var en utrolig flott opplevelse hvor jeg lærte mye om meg selv, om andre kulturer og om Gud. Slike utvekslinger er alltid givende. I Hongkong var det ei dyktig dame, Maria Bjørdal, som fortalte om ledelse. Hun skulle snakke om hvordan man skulle lede, og overskriften hennes var «To lead and be led». Den forandret hun fort til «To be led, and then lead», og brukte mesteparten av tiden på å snakke om hvordan man blir ledet, når de fleste som satt og hørte på sikkert egentlig hadde forventet å høre om hvordan de selv skulle lede. Maria hadde et viktig budskap – ALLE blir ledet av noe, og før vi kan lede andre, må vi vite hva eller hvem det er som leder oss.
Senere den kvelden gikk vi som var på konferansen en tur ned til en del av Hongkong sentrum hvor mange unge mennesker tilbrakte store deler av sin tid. Vi skulle ikke på shopping eller sightseeing, vi skulle bare observere menneskene og lage oss teorier om hva som ledet dem. Det som møtte oss var først og fremst en helt VILL samling av mobiltelefoner. Det var ikke snakk om et par-tre mobilbutikker i gata vi var i, men mer som 20-30 mobilbutikker. Alle hadde et hav av ulike modeller og design. Vi ble fortalt at mange ungdommer i Hongkong kjøper seg ny mobil med bare noen måneders mellomrom, og at det var populært å ha 2-3 mobiler samtidig. Ungdommer i Norge har også mange teite og unødvendige vaner, men siden Hongkong var nytt og eksotisk for meg, var det lettere å bli sjokkert over dette, som for meg virket helt absurd. (kan også være fordi jeg hater å sette meg inn i menysystemet på en ny mobil og derfor bærer rundt på min 5 år gamle, delvis fungerende mobil fortsatt.) Men uansett, vi så også mange spillehaller med dataspill hvor ungdommene kunne tilbringe hele dagen, mye reklame, og en døgnåpen MacDonalds hvor folk både møttes, spilte data og sov. Jeg tror mange av disse ungdommene lot seg lede av markedskreftene og reklame. Det var i alle fall tydelig at mange lot seg lede av menneskeskapte behov for ting vi egentlig ikke trenger, ting som egentlig ikke er viktige. Hvem eller hva leder deg?Selv om du er kristen, er det ikke sikkert at det alltid er Jesus som leder deg. Jeg har noen ganger perioder hvor jeg plutselig oppdager at jeg absolutt ikke lar meg lede av Jesus, og noen ganger oppdager jeg at dette har vart lenge uten at jeg engang har vært klar over det. Det er dessverre ikke alltid Jesus får lov å lede meg. Det som er fantastisk, er at hver gang jeg oppdager slike ting, så får jeg lov å komme tilbake til ham. Her kommer den nådegreia inn igjen da, Jesus kjenner absolutt ingen grenser for hvor mange ganger jeg kan få tabbe meg ut og allikevel få komme tilbake til ham og la ham lede meg. Du har vel hørt lignelsen i Lukas 15 om den bortkomne sauen, den gjelder for deg og meg! Én person er for Jesus så viktig at han forlater alt for å finne deg igjen, samme hvor du har rotet deg bort. Det rare er at jeg føler meg alltid bedre når Jesus får lede meg, og allikevel roter jeg meg bort. Noen ganger tror jeg at Jesus valgte å sammenligne oss med sauer fordi noen ganger er vi egentlig utrolig dumme. Som kristne VET vi at det er best å følge Guds bud, allikevel gjør vi det ofte ikke. Det er dessverre slik at det er ingen automatikk i det å være en ny skapning når du blir kristen. Ting går ikke av seg selv, og det er ikke slik at du da aldri gjør noe galt mer. Det finner vi også mange eksempler på i Bibelen. F. eks Peter, som kanskje var den ivrigste av alle Jesu disipler, som turte å gå på vannet og alt, han var jo den som fornektet Jesus 3 ganger da Jesus ble tatt til fange. Mesteparten av det Nye Testamentet er brevlitteratur, og de aller fleste brevene er skrevet av Paulus til kristne menigheter. Her finner vi også gang på gang eksempler på menigheter som sliter med det ene og det andre, selv om de tror på Jesus. Å være kristen er noen ganger litt jobb! Det er ikke dine gjerninger som avgjør om du blir frelst eller ikke, det er bare tro. Det er Luther klinkende klar på. Paulus skriver også mye om dette i sine brev – at vi ikke kan klare å frelse oss selv med gjerninger, men vi må tro på Jesus og la ham frelse oss. Men så er det slik at det ofte er vanskelig å tro, og for å klare å tro og leve som kristen må man ha påfyll. Man må jobbe litt, og om igjen og om igjen stille seg spørsmålet: «hvem leder meg?». Hvis du kun er opptatt av å lede andre kan det fort gå galt. I 2. Korinterbrev skriver Paulus om vårt indre menneske. I kap 4 står det: «Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag». Paulus og medarbeiderne hans var en gjeng som måtte tåle steining, håning, mobbing og gjentatte fengslinger på grunn av sin tro. Allikevel fortsetter de å prøve å lede andre. Hvordan klarer de det? Tilogmed når de ser at de blir eldre og svakere og vet at deres «ytre menneske» vil gå til grunne, fortsetter de å lede. Svaret kommer i vers 18: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig». Paulus lot seg lede av Jesus. Han lot Jesus fylle ham med sin kjærlighet, ellers hadde han ikke hatt nok å gi til alle de andre. De hadde et fokus på «det usynlige», på Jesus og Guds Rike, istedenfor på det vi ser rundt oss. De hadde Jesus som hyrde. JESUS SOM HYRDE
Med Jesus som hyrde har man faktisk alt man trenger og alt man noensinne kommer til å trenge. Da mangler man ingenting, for Jesus er en som vil gi deg alt du trenger (OK, ikke Playstation, men alt du virkelig trenger)
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger; han leder meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.»
Mange har denne salmen som en av sine favorittsalmer, og jeg er blant dem. Den sier så utrolig mye fint med få setninger. Den snakker om alt det gode Gud gjør for oss, og minner meg gang på gang om hva som egentlig er viktig. Jesus. Når Jesus får være min hyrde og lede meg, det er da det skjer! Det er først da jeg kan lede andre på en virkelig god måte. Kristen ledelse kan aldri begynne med alle de du skal lede, den må begynne med deg selv og hvem du blir ledet av. Jeg vil dele en historie fra mitt liv som på en ganske brutal måte røsket i meg og fikk meg til å tenke grundig over hva som egentlig ledet meg. Jeg møtte en gang ei gammel dame på et møte i Peru. Hun vet ikke om det selv, men hun har satt dype spor i meg som aldri kan viskes ut. Jeg og de andre norske i gruppa som jeg reiste med skulle delta på et møte i slummen i Lima. Kirken var et lite hus med blikktak og jordgulv, og møterommet var mindre enn stua mi hjemme. Vi måtte jage bort hønsene før vi prøvde å presse inn alle folka, og uansett hvor tett vi satt, ble det ikke plass til alle, så det stod en flokk i gangen og døråpningen også. Sjåføren vår insisterte på å bli hos bilen, for han var overbevist om at noen ville stjele den hvis han flyttet øynene fra den 2 sekunder. Alle folkene smilte og ønsket oss velkommen, og noen gliste bredt ved synet av min bleike, norske hud. Barna som sprang rundt barbente var nydelige, men skitne. Og stanken var fæl, men slik blir det når man hverken har dusj, penger til deodorant eller kloakksystem. Jeg tenkte at jeg var glad for å være der sammen med dem, men jeg var også glad for at jeg ikke skulle forbli der. Underveis i møtet reiste en gammel dame seg opp for å be. Hun snakket fort, og på spansk, så jeg skjønte ikke alt hun sa, men det var ett ord jeg gjenkjente som hun gjentok om og om igjen: «gracias». Takk. Hun takket og takket og ble liksom aldri ferdig med å takke. Og takkingen ble mer og mer intens, helt til hun tilslutt stod der med lukkede øyne og løftede hender og ropte av full hals: «GRACIAS». Jeg begynte å gråte. Jeg kunne ikke fatte hva hun takket for. Og jeg kjente på en følelse som jeg aldri i mine villeste drømmer kunne forestilt meg at jeg skulle føle for ei som levde i slummen og ikke eide mer enn de skitne klærna hun hadde på seg: jeg følte misunnelse. Av alle ting. Tror du jeg var stolt av meg selv der eller? Jeg satt der, ei tenåringsjente fra verdens rikeste land, som hadde drøssevis av klær og ting liggende som jeg aldri bruker. Jeg hadde muligheten til å bli nøyaktig det jeg ville, og kunne tilogmed som student ta med råd til å reise til andre siden av jordkloden. Og jeg misunte ei dame som levde under elendige forhold i et fattig land med mye korrupsjon. Jeg var misunnelig fordi hun hadde fattet noe jeg ikke klarte å fatte, nemlig Salme 23. Herren var hennes hyrde, hun manglet ingenting. Kommer jeg noengang til å fatte dette like sterkt som henne? Jeg har mine tvil. For der jeg satt ba jeg om at jeg også måtte få oppleve hans ledelse like sterkt som den gamle damen, men jeg turte
liksom ikke å be det 100% ærlig. Jeg var redd for at hvis jeg skulle innse verdien av det å ha Jesus som hyrde fullt ut, så måtte jeg kanskje gi avkall på det jeg eide, og det visste jeg ikke om jeg var klar for. Visste du at som «fattig student» med studielån i Norge er man blant verdens 11% rikeste? Og at hvis du får en jobb der du tjener ca 300 000 per år (som er helt vanlig for en nordmann) så er du blant verdens 3% rikeste? Og da er de dyre levekostnadene i Norge medregnet! Penger er flott å ha, men her kreves igjen et bevisst og gjennomtenkt forhold til dem, for ellers blir det fort pengene som eier deg i stedet for at det er du som eier pengene. Heldigvis kan vi komme til Jesus akkurat som vi er, uansett om vi er bortskjemte rikinger (sett i verdensperspektiv er jo alle nordmenn det) eller mennesker som lever i slummen. Han tar imot alle. Han ønsker å få lov til å lede oss alle og vise oss hvordan vi skal lede andre. Det er helt klart at vi ikke trenger alt vi har av materielle ting i Norge, og det er helt klart at ingen mennesker fortjener å leve i slummen. Jesus er ganske hard også når det gjelder økonomi, for hvis han skal være hyrden vår, vil han gjerne få lede oss på alle felt. Han sier vi må gi og dele av det vi har. Opplevelsen min i Lima har ikke fått meg til å gi bort alt jeg har og leve på gata, men det tror jeg ikke var meningen heller. Gud ville nok riste litt i meg og minne meg på at jeg kan gi mer, men jeg tror han også ville vise meg mer av hvem jeg er og hvordan Gud ønsker å forme min og din identitet. Opplevelsen sa meg noe om hva menneskene egentlig er og hva vi trenger. Vi er Guds elskede skapninger, og vi trenger hans kjærlighet mer enn noe annet. Jeg skjønte at jeg ikke er ei jente som trenger alt hun ser på reklamene for å bli lykkelig og takknemlig. Jeg er ei jente som trenger å leve med Jesus som min hyrde. OPPDATERING
Dama i Peru var nok ei som drev med oppdateringer ofte. Det var tydeligvis Paulus & co også, siden de orket å stå på som de gjorde. Det er nemlig med Gudsforholdet vårt som med datamaskinen vår – de trenger oppdateringer for å fungere. De fleste har nok vært med på at data og annen elektronikk ikke fungerer slik det skal, og da gjerne i krisesituasjoner hvor du mååå ha en data. Dette hender ofte med meg. Jeg skrev en gang en universitetsoppgave som jeg hadde jobbet mye med, og alt forsvant. Borte. Alt arbeidet var forgjeves, og jeg måtte begynne på nytt natten før innleveringsfristen. Hvorfor? For jeg hadde ikke oppdatert den på en stund. Jeg har fortsatt litt av panikken fra den gangen sittende, så denne identitetsskrivinga har jeg lagret maaange ganger mens jeg har skrevet!Poenget er såklart at du må sørge for å få oppdatert ditt forhold til Gud, for han er alltid fullstendig klar og online, slik er det ikke med oss. Noen ganger gjør vi småting som blir dumt, andre ganger krasjer vi fullstendig og innser at vårt arbeid har vært forgjeves fordi vi ikke har tatt med Gud i arbeidet. Så må vi begynne på nytt. Den fine forskjellen er at datamaskiner kan krasje så grundig at det ikke er mulig å bruke dem igjen. Vi, derimot, kan alltid fikses, så lenge vi vil det selv og lar Gud fikse oss. For å overleve som kristne må vi stadig vende oss mot Gud på nytt! Hvilke hjelpemidler har vi tilgjengelig for å klare dette? Her kommer noen konkrete forslag:
Ha ei «bønnebok» der du skriver ned bønneemner og dato, og ta den opp med jevne mellomrom og sjekk hva som har skjedd. Jeg har selv ei lita notisblokk liggende ved siden av senga til dette, og ved å skrive inn noen av bønnene mine der, husker jeg på å takke Gud når jeg får svar. Og det er overveldende hvor mange svar jeg har fått, men som jeg sikkert ikke hadde tenkt over hvis de ikke var skrevet i den boka!Finne en person eller ei gruppe å be sammen med. Ha ei liste med bønneemner over senga eller pulten, et sted hvor du ser den hver dag. Lag en dobønnevegg hvor du klistrer opp bønneemner så du ser de når du går på do. Veldig effektiv metode for å huske på å be for folk – du har jo ikke stort annet å gjøre
når du allikevel sitter der! Dessuten kan det også være en måte å vitne på, kan hende noen synes det er veldig koselig hvis de går på do hos deg og ser navnet sitt på dobønneveggen din. Be når du står i kø på butikken hvis det passer deg, eller når du sitter på bussen. Kveldsbønn er en utrolig fin slutt på dagen! Og om du er som meg og gjerne sovner før du er ferdig med alt du hadde tenkt å be om, så trenger du ikke å ha dårlig samvittighet for det. Jeg synes hvertfall det er en fin og trygg måte å sovne på!
Les i Bibelen. For å huske og klare dette kan du f. eks:
Bruke en bibelleseplan hvis du er typen til å klare å følge disse. Noen er så strukturert at de faktisk klarer å følge slike hver eneste dag, andre er ikke fullt så strukturerte. Hvis du er blant de sistnevnte er det viktig at du ikke får dårlig samvittighet hver gang du detter ut av rytma, men heller blir glad og stolt når du husker på det!Bruke andaktsbøker med en god, saftig dose bibelvers. Bli med i en bibelgruppe. Det kan være kjempelurt, for hvis man er 4-5 personer som leser akkurat de samme versa i Bibelen, får man garantert litt forskjellige ting ut av teksten og kan diskutere og berike hverandre. Gå på et bibelkurs hvis det finnes et der du bor. Jeg går på et i Oslo nå som er veldig bra og gir meg mye!
Gå på møter. Finn en menighet du trives i, hvis du ikke allerede har en. Husk på at menigheter består av uperfekte mennesker og at du kanskje ikke er superfornøyd alltid. Vi må allikevel tilgi og bære over med hverandre, for det ville Jesus gjort!Snakk med kristne venner. Noen ganger klarer du ikke å utføre oppdateringene på egen hånd. Når datamaskina mi klikker, må jeg ofte henvende meg til mine datanerdvenner for hjelp, takk og lov at jeg har dem! For meg betyr mine kristne venner veldig mye for meg som kristen, de har hjulpet meg gjennom mange kriser. Hvis du har det vanskelig, kan det også være en idé å snakke med noen du ikke kjenner så altfor godt, gjerne en voksen kristen som har litt peiling på livet og denslags. Du kan være sikker på at en som har vært kristen i mange år har vært gjennom noen kriser, og da har de ofte gode råd å tilby andre. Det finnes mange prester og andre folk som vil sette stor pris på å få lov til å hjelpe!
Let etter Gud! Prøv å tenk over at Gud er overalt. Ta en tur i naturen og se på alt han har skapt som er så fint og innviklet at vi ikke helt skjønner det. Når noen er god med deg, hjelper deg eller gir deg en klem, husk på at kjærligheten kommer fra Gud. I 1. Joh 4:19 står det at «vi elsker fordi han elsket oss først», altså er det Gud som gir oss muligheten til å elske. Tenk over at Gud vil du skal ha alt godt, derfor er de gode tinga i livet ditt gitt deg av ham. Det gjelder også helt hverdagslige ting som du bare må tenke over!
Gjør du noen av disse tingene regelmessig, har du god sjangs til å holde deg oppdatert. Da vil det gjøre MYE for din identitet, og forme deg og ditt selvbilde positivt. Det vil også gjøre deg til en bedre leder, en som forstår at en god leder er en som blir ledet av Jesus. Men såklart blir det nedturer innimellom, det er bare sånn det er. Bare pass på så du ikke forblir nede i gropa hvis du skulle befinne deg der, men benytt disse konkrete hjelpemidlene eller noe annet du synes er lurt slik at du får fokuset tilbake på Jesus. Døperen Johannes skriver i Joh 3:30: «Han skal vokse, jeg skal avta.». Ved å stadig vende deg tilbake til Jesus og la han ta styringen, gir du ham lov til å bli stadig større i ditt liv, og du vil bli mer lik ham. Noen ikke-kristne kritiserer denne tankegangen og mener kristendommen ikke lar deg være deg selv. Sannheten er at ved å la Jesus ta styringen, så blir du virkelig deg selv! Du blir den som Gud hadde skapt deg til å være! For mennesker blir påvirket av ting utenfor oss selv, vi vet godt at vi blir formet av noe. Jesus sier i Luk 16:13 at du kan ikke tjene både Gud og Mammon (Mammon betyr penger/jordisk gods) og Paulus sier at hvis vi ikke er gjort fri i Jesus, så er vi slaver for synden (Rom 6:16). Når Jesus får vokse i våre liv, mister altså synden mer og mer taket på oss, og vi blir fri til å være oss selv – ikke slaver for synd. MEDMENNESKE
Hva ville Jesus gjort som leder? Heldigvis sier Bibelen oss mye om akkurat det. Det mest framtredende han gjorde, var å være et godt medmenneske. Tenk over det: Jesus hadde makt til å gjøre hva han ville, og valgte å være god mot alle uansett hvor lite de fortjente det. Han så enkeltmennesket. Istedenfor å skaffe seg verdens største tilhengerskare som gjorde tjenester for ham hver dag og leve som en konge, valgte han å tilbringe de siste tre årene av sitt liv vandrende rundt sammen med en flokk på hovedsaklig 12 mennesker, og han krevde å få vaske føttene deres istedet for å la disiplene vaske hans. Han brukte tid på vennene sine og var glad i dem. Han var også glad i fiendene sine og befalte oss å elske dem (Matt 5:44). Når jeg tenker på hva Jesus gjorde, tenker jeg at han gjorde vann om til vin, mettet tusenvis med noen små fisker og brød, gav synet til blinde folk, lot lamme gå, helbredet syke, drev ut demoner, holdt fantastiske taler, gikk på vannet og gav livet til døde folk. Men først og fremst var han et medmenneske. Din identitet blir formet i møte med andre folk. Måten du tar imot andre på og behandler dem på, sier mye om hvem du er. Det er lett å bli forvirret og fortvilet med tanke på hvem man skal være. Det skjer så altfor ofte at vi sammenligner oss selv med andre, noe som lett fører til at vi aldri føler oss gode nok. Det å være kristen handler ikke om å utføre store bragder og under, men det handler om å elske Gud og elske mennesker. Og det å være et godt medmenneske og klare å elske andre, det er jo egentlig vel så stort som å kunne tale i tunger eller gjøre store under. I 1. Korinterbrev kap 13 skriver Paulus noe av det fineste som noen gang er skrevet om kjærlighet. Dette kapittelet brukes ofte i bryllup, men snakker ikke bare om kjærlighet mellom mann og kvinne, det snakker om det å være et medmenneske og elske andre:
«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet.Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»
Disse versene får meg til å granske meg selv. Er jeg tålmodig? Velvillig? En som ikke misunner, skryter eller er hovmodig? En som ikke er oppfarende, egoistisk og krenkende? Jeg vet at i meg selv har jeg mye som ikke passer helt med det Paulus skriver om kjærlighet. Jeg vet også at den eneste måten å klare å bli bedre på, er gjennom at Jesus får lede meg, og at han får vokse i mitt liv. Den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup hadde tenkt og fundert hardt og lenge på det med etikk. Hva var rett og galt, hvordan skal man oppføre seg osv. Han skrev flere store bøker om etikk, men hans konklusjon er veldig enkel – vi må være medmennesker. Han skrev en setning som brant seg inn i hukommelsen min:
«Hver gang du møter et annet menneske, holder du en del av det menneskets liv i din hånd».
Tenk på det! Tenk så utrolig stort det er! Hver eneste gang jeg møter noen, kan jeg ha noe å si for livet deres! Noen ganger har jeg mye å si, jeg holder f. eks en temmelig stor del av min families og mine venners liv i min hånd. Jeg spiller faktisk en stor rolle for om livet til personene nær meg skal være godt! Det betyr at jeg har en skremmende stor makt i mine hender. Jeg har makten til å gjøre livet surt for dem, eller glede dem. Andre ganger jeg møter folk har jeg ikke så mye å si, som når
jeg møter folk på jobb eller på skolen eller bare tilfeldig på gata. Jeg holder ikke en like stor del av deres liv i min hånd, men jeg har faktisk også da makt til å gjøre en del av livet deres litt bedre, eller litt verre. Noen ganger kan et smil fra en fremmed varme godt. Av og til føler man seg på bånn og det å bli møtt av vennlige folk på skole eller jobb kan være akkurat det som trengs for å snu tankegangen i litt mer positiv retning. Man kan aldri være helt sikker på hvordan noen har det, og en god gjerning som virker liten for deg, kan bety alt for en annen!DU har vanvittig stor makt, for hver eneste gang du møter et annet menneske, holder du litt av det menneskets liv i din hånd!
FRISTELSER
Henry M. Nouwen har skrevet en bok som heter «In the name of Jesus», som handler om fristelser vi møter som kristne ledere. Han bruker historien om Jesu fristelser i Matteus 4 og forteller sin tolkning av hva Jesus måtte kjempe imot da han ble fristet av Djevelen. Etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter ble Jesus sulten, og djevelen prøver å friste ham til å gjøre steiner om til brød. Så ber Djevelen Jesus om å kaste seg ned fra tempelmuren, for englene vil jo redde ham. Tilslutt tar Djevelen Jesus med opp på et høyt fjell, lar ham se alle verdens riker og lover å gi disse til Jesus hvis Jesus tilber ham. Jesus står såklart imot fristelsene, men det gjør ikke alltid vi. Vi blir ikke fristet til å utføre akkurat de samme handlingene, men vi møter ifølge Nouwen på de samme utfordringene som kristne ledere. Den første fristelsen, om steinene og brødet, er en fristelse som handler om å være relevant. Å være nødvendig og viktig. Som kristne ledere drives vi noen ganger av trangen til å være relevant og viktig, vi søker å bli anerkjent og gjøre ting som gjør andre mennesker takknemlig til oss og avhengig av oss. Hvor flott hadde det vel ikke vært å kunne gjøre store gjerninger som å lage stein om til brød og brødfø de fattige? Den andre fristelsen, hvor Jesus ble fristet til å hoppe fra tempelmuren, handler om å bli fristet til å lede for å være populær. Englene skulle jo troppe opp og redde Jesus! Hvor ofte blir vel ikke vi som ledere drevet av et ønske om å være populær? Vi hadde kanskje et godt ønske i utgangspunktet, å hjelpe andre og peke på Jesus, men så ender vi opp med å peke på oss selv fordi det føles godt å bli likt av andre. Popularitet kan drive oss til å bli mer redd for hva folk mener om oss, enn hva Gud mener om oss. Den tredje og siste fristelsen vi kan lese i Matt 4, den om alle verdens riker, handler om makt. Som kristne ledere kan vi oppleve at andre betror seg til oss og lytter veldig til det vi har å si. Vi kan merke at vi selv ønsker å forme menigheten og ha folk i vår makt, i stedet for å la Gud ha all makt. Dette er bare én tolkning, men jeg synes den er veldig interessant. Vi må som ledere granske oss selv, spørre oss hvem vi egentlig er, hva vi vil og hvilken plass Jesus får i det hele. Det holder ikke bare å gjøre «gode gjerninger» som leder, du må vite motivet bak det du gjør. Henry M. Nouwen var en prest med en lang og flott utdannelse i både teologi og psykologi, og i tillegg til å være prest, underviste han ved de prestisjetunge skolene Harvard og Yale i USA. Han hadde oppnådd veldig mye i verdens øyne. Han var både anerkjent, viktig og populær. Allikevel følte han etterhvert på en tomhet, og følte seg kalt til å tilbringe livet på et hjem for utviklingshemmede pasienter. Der oppdaget han at alt det han hadde strevd for å oppnå i livet betød ingenting for menneskene på senteret. De kunne ikke ha vært mindre opptatt av utdannelsen hans, for de fleste ante ikke hva en utdannelse var. De kunne ikke skrive eller lese, og hadde ingen kjennskap til Harvard eller Yale, så de var rett og slett ikke imponert. Henry fant fort ut at det eneste de brydde seg om, var hans kjærlighet. Deres grunn til å være sammen med ham var ikke at han hadde fine titler og god utdannelse, de så kun på hans medmenneskelighet. Han lærte at det vi gjør som kristne ledere kan aldri handle om å oppnå ting for oss selv, enten det er en følelse av å være relevant, populær eller mektig. Vi må gjøre det Jesus ville gjort og elske andre mennesker, ikke for vår egen del, men for deres del. YDMYKHET «Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv» (Fil 2:3). Ydmykhet er et ord man ofte treffer på i kristen sammenheng. Vi lærer fort at vi skal være ydmyke og ikke gjøre ting av selvhevdelse. Vi lærer også at vi er unike og Guds flotteste skapning. Hvordan kan dette forenes?Noen velger å si at det de gjør ikke egentlig er så bra, og at alle andre er flinkere. De nekter å ta imot komplimenter og velger å heller rakke ned på seg selv. Det er bare feil! Rakker du ned på deg selv og sier at du ikke er flink til noe, da rakker du ned på Guds skapning og sier at han ikke har gitt deg noen talenter. Dette er ikke ydmykhet! Ydmykhet er å virkelig kunne sette pris på hva andre gjør og glede seg like mye over andres suksess som din egen. Det er å ønske det aller beste for andre og håpe at de klarer seg bra. Det er også å innse at vi er avhengige av Gud, og gi ære for det vi gjør til ham. Men det er altså fullstendig lov å synes at du er god! Gud vil du skal være glad og bruke alle dine gaver. Du har kanskje hørt lignelsen om talentene i Matt 25? Der forteller Jesus om to menn som fikk låne noen talenter (som altså var en myntenhet den gang) og valgte å bruke dem for å tjene fler. En tredje mann fikk én talent, og valgte å grave den ned i jorda i frykt for å miste den. Utlåneren roste de to mennene som tjente fler talenter, og var skuffet over han som valgte å ikke bruke den ene talenten sin. Vi kan også tolke denne lignelsen som at talentene virkelig gjelder talenter, og ikke mynter. Talentene våre er gitt oss for at vi skal bruke dem, ikke gjemme dem bort eller synes at de ikke er så bra i et forsøk på å være ydmyke. Bruk alle dine talenter til Guds ære og gled deg over andre som gjør det!
GUDS BARN
Når det gjelder din identitet, hvem du er og hvordan du bør se på deg selv og oppføre deg, kan vi egentlig koke det ned til ett spørsmål, det samme som Jesus stiller disiplene sine i evangeliene:
Hvem sier du at Jesus er? For hvis du svarer som disippelen Peter at Jesus er Messias, da svarer du også langt på vei hvem du selv er. Tror du på Jesus, ja da tror du at du er skapt av Gud og verdifull. Tror du på Jesus, da skal du elske deg selv og din neste. Tror du på Jesus, da skjønner du at det som «verden» sier om deg, ikke nødvendigvis er sant. Tror du på Jesus, da vet du at du er en tilgitt synder og får kalle deg selv Guds barn. Hvis du virkelig tror at Jesus er Guds Messias, da får det konsekvenser for ditt liv og din identitet!Det siste Jesus gjorde før han dro opp til himmelen, var å gi oss Misjonsbefalingen. Bibelen er to testamenter som alle skal få sin del av, og heldigvis har Gud nok til alle sine arvinger. Men det er vi kristne som må sørge for at folk får vite om disse testamentene og at alle er inkludert i dem. Det å være Guds tjener er ikke en problemfri oppgave, og man kan innimellom miste motet når man ikke ser umiddelbare resultater. Noen tar på seg altfor mange oppgaver og blir helt utbrent av å være kristen, i stedet for å bli fylt opp. Hvis du er en av dem, må du stoppe og tenke deg om. Du hjelper ingen om du sliter deg ut. Tenk over at til og med Gud hvilte da han skapte verden, og han ville vi skulle ha en dag i uka hvor vi også får hvile og nytt påfyll til hverdagen. Ta deg pauser! Trekk deg tilbake hvis du trenger det! Husk at Jesus også trakk seg tilbake. Det var mange anledninger hvor Jesus kunne ha holdt store taler, og hvor han heller valgte å være sammen med bare disiplene sine, eller alene sammen med Gud. Det er ikke du som skal utføre Guds verk, det er han som skal gjøre det gjennom deg.
Sølvi Helen Hopland har skrevet en vakker sang om det å være Guds barn. Sangen heter «Barn, ikkje tenar» og handler om at selv om det er viktig å være Guds tjener, så er det enda viktigere å huske på at vi får være hans barn. Har har du teksten:
«No skal du få være barn og ikkje tenarIngen spør deg kva du syns og kva du menardet e'kje du som skal forsvare mitt ordNo skal du få sleppe hendene langs sidadu må'kje tru at du skal bere megSom om eg må holdast oppe heile tidaikkje gløym at det er eg som bere degNo skal du få vere svak, legg bort din styrkeEg lever fortsatt, sjølv når du er dødDet er faren når mitt ord har blitt ditt yrke:du tenker mest på alle andre du skal fø.No skal du få lov å lytte, ikkje taleDu kan gråte ut for alt som har gått galeeg vil holde deg og gje deg av min fred.Eg ropar igjen, har prøvd så monge gonger:Eg elskar deg, mitt barn, eg ELSKAR deg!Du er ikkje uunværlig som min tenarmen som barnet mitt er du umistelig.»
For å klare å være den Gud vil du skal være, må du noen ganger bare sette deg ned, slappe av og lytte til hva han har å si!
EN NY IDENTITET
Jeg håper du har fått glede av det du har lest. Min intensjon var som jeg sa i innledningen aldri å gi deg et sett med ferdige meninger og tanker om identitet som du skal overta, men å få deg til å stille mange spørsmål, virkelig tenke over temaet selv og lete enda mer etter svar i Bibelen. Kanskje har du kommet nærmere en konklusjon om hvem du er, kanskje har du også blitt litt forvirret. Jeg tror i alle fall at Gud vil hjelpe deg videre og lede deg i riktig retning om du bare lar ham gjøre det. Ikke fortvil om du ikke har alle svarene med én gang, det har ikke jeg heller. Gud har ikke gitt oss en fasit med alle svarene på spørsmål vi har. Det kan noen ganger være frustrerende, men jeg har tenkt litt på det, og synes det også er litt spennende! Vi får vandre gjennom livet og prøve og feile, og lærer stadig mer om hvem Gud er og hvem vi er. Det er alltid mer å oppdage!Jesus snakker i Johannes kap 3 om å bli født på ny. Han sier vi må kvitte oss med vårt gamle menneske, ikke alltid høre på hva verden sier, og når vi blir kristen, vil han gi oss en ny identitet. Etter hvert som du vandrer sammen med Jesus vil du stadig lære mer om hva denne nye identiteten innebærer.
Bibelen! Særlig evangeliene som forteller om Jesu liv og det å være hans etterfølger. C. S. Lewis sine bøker, f. eks «Djevelen dypper pennen». Veldig underholdende, og en bok som absolutt oppmuntrer til å granske deg selv. Det er utgitt en samling med 4 av hans bøker i 1 bok, den anbefales på det varmeste! C. S. Lewis er jo en forfatter i verdensklasse og bøkene hans er alltid verdt å lese fordi de er innmari godt skrevet, men han har også et supert innhold!Henry M. Nouwen «In the name of Jesus», en kort og lettlest bok hvor Henry snakker om fristelser man kan oppleve som kristen leder. Han har også skrevet flere andre bøker, og til tross for Nouwens tunge akademiske bakgrunn skriver han ganske korte og givende bøker!Bøker av Løgstrup, hvis du er av den mer filosofiske typen som liker lit tyngre bøker. Hans «etiske fordring» handler mye om tillit og det at mennesker holder hverandres liv i sine hender.
Casting Crowns er et kristent band som har mange innmari glupe tekster. Sangen «Voice of Truth» handler om at det er mange stemmer som prøver å fortelle deg hvem du er og hva du kan gjøre, men at du må velge å lytte til Jesus, som er sannhetens stemme. Connected har, ifølge meg, tidenes vakreste versjon av Salme 23 på CD'en sin «Message». Den heter «The Lord is my Shepherd» og er fin, fin, fiiiin. Paul Grønseth ga i 2007 lovsangsplata «Ære». Her finner du ikke bare god lovsang, men også god musikk, og alle tekstene er norske. Gå også inn på Youtube og sjekk videoen til sangen «Utvid»!
Curtain Call --- 2nd Iteration (BBC cardboard sound effects paper mache and drum roll please, maestro Wallace….) Peter Pudding or Milligan Stew? Cast : Tony Fauci as daf9/dale/nick Michael D. Harold as himself Thomas Brandeis as jonny Last but not least, and all too briefly, Eccles as himself Michael D. Harold: Look what that lunatic Bialy has done NOW http://bial
37_PaulaASCORRA.qxd:Maqueta.qxd 4/6/12 12:23 Página 1061 EN CUERPO Y ALMA EN ZUBIRI… UN PROBLEMA FILOSÓFICO-TEOLÓGICO 1 Pontificia Universidad Católica de ValparaísoRESUMEN: Lo que pretendemos con este artículo es poder vislumbrar el problema que intenta resol-ver Zubiri por más de 50 años en pleno siglo XX: el problema de la unidad del hombre. Este problemase expresa en la fórm