Anmeldelser fra london og luzern – september 2004

ANMELDELSER FRA LONDON OG LUZERN – SEPTEMBER 2004

Anmeldelsene er for plassens skyld begrenset til det som skrives om Oslo Filharmoniske
Orkester som utøver, mye spalteplass er ellers viet André Previns fiolinkonsert og
Anne-Sophie Mutters fremførelse av denne.

L U Z E R N
Luzernfestivalen er en av Europas mest prestisjefylte, med en meget høy kunstnerisk profil –
noe som også innebærer at bredden er mindre enn for BBC Proms. OFO er et av festivalens mest
ettertraktede gjesteorkestre, og har tidligere spilt der i 1993, 1996, 1997, 2000 og 2001.
På årets festival var OFO i selskap med Cleveland Orchestra ledet av Franz Welser-Möst,
Staatskapelle Berlin/Daniel Barenboim, Symphonieorchester des Bayersichen Rundfunks/Mariss
Jansons, Staatskapelle Dresden/Bernard Haitink, Berliner Philharmoniker/Simon Rattle,
St. Petersburg Filharmoniske Orkester/Jurij Temirkanov, Wiener Philharmoniker/Valerij Gergiev, Det
Kgl. Concertgebouworkester Amsterdam/Philippe Herreweghe og Mariss Jansons, NDR
Sinfonieorchester/Christoph von Dohnányi, Münchener Philharmoniker/Zubin Mehta, Orchestra della
Scala/Riccardo Muti.
Oslo-filharmonikernes konsert var en av festivalens til da besøkte, dvs. fullt hus, og
de vel 1 800 tilhørerne viste stor begeistring; det samme gjorde jo i dette tilfellet pressen:

KONTINUITET OG MANGFOLD
er overskrift Neue Zürcher Zeitung.
Om fiolinkonserten antas det at den ikke vil overleve solisten, men samtidig ”var det en fornøyelse å følge
solistens inspirerte spill og de forskjellige uttrykksmulighetene som her lå i den sentimentale genren.”
Motsetningene mellom verkets og solistens ”format” brukes som ledetråd til det motsetningsfylte programmet
som også Debussy og Prokofjev utgjør:
For Debussy fremheves ”topporkestret for sin eksemplariske presentasjon av denne uttrykkets delikatesse”. Om
Prokofjev skrives det at ”Previn ledet også de store utladningen med sparsomme bevegelser, men den tidligere
jazzpianisten viste seg som en typisk rytmiker. ”Slik sett var det ikke forbausende at scherzoen og de marsjaktig
anlagte melodiene i den langsomme satsen, var blant det som gjorde størst inntrykk i denne fremførelsen. ”
SUVERENT OG UTEN LYTE
er overskrift i Die Südostschweiz 3.9., og henspiller på hele konserten.
Mye plass vies også her til solisten, forbindelsen mellom henne og dirigenten og hvordan fiolinkonserten ble til.
Konserten får en nøktern musikologisk beskrivelse, med fremhevelse av mange positive trekk, og både solistens
og orkestrets tolkning fremheves som ”suveren”.
Om det øvrige programmet: ”Orkestret er som før misunnelsesverdig godt, André Previn har åpenbart kunnet
videreføre det arbeidet som Mariss Jansons la ned og som førte til verdenstoppen. Spesielt å merke seg ved
Previns ledelse var den dynamiske disiplinen: Debussys mangefargede klangblandinger ble ofte til det fineste
skimmer, og i fiolinkonserten våget (beveget) ingen akkord seg ut over solistens (opptrukne) linjer. I Prokofjevs
utrolig positivt bekreftende og sorgløse verk trakk Previn også inn det helt store registeret, lot det rikholdige
slagverket tone fullt ut, og messinggruppene blåse av hjertens lyst. Og det gjorde han helt rett i: I total
motsetning til Sjostakovitsj’ symfonier, har en i dette verket lite igjen for å lete etter tvetydigheter. ”
KJEDSOMHET, OG MYE GLANS OG ÆRE
er overskrift Aargauer Zeitung. Det første begrepet er myntet på tirsdagens konsert med Dresden-orkestret og
Haitink., mens ”Glans og ære” tilfaller disse to konsertene:
1. Onsdagens med OFO og Previn 2. Torsdagens med Berlin og Rattle Fiolinkonserten betegnes som ”et vakkert, men harmløst verk, og som skapt for ASMs kunstbearbeidelse. Det
taler ikke for Previns modernitet at konserten fremføres i tilknytning til Debussys verk, men både i Debussy og
Prokofjev viste det filharmoniske orkestret fra Oslo at det befinner seg på orkesterkartet også uten sin tidligere
sjefdirigent Mariss Jansons.”
LIFLIGE LOKKEROP (-TONER)
Overskrift i Appenzeller Zeitung, som vier mye av plassen til en nokså ”konstruert” sammenligning mellom
Previn og Haitink. Fiolinkonserten får relativt god omtale, selv om originalitet savnes; man finner store
likehetstrekk med Korngold – og ser det som forståelig, ut fra Previns nære forhold til denne komponisten. Så
går man over til paralleller mellom Previns og Haitinks opptredener i Luzern: ”Begge feier snart sine 75-
årsdager, begge har ledet sine nåværende orkestre i to år, og begge er meastri med lange karrierer, uten behov for
effektmakerske elementer – noe som ikke manglet hverken hos Jansons eller Barenboim når de siktet mot rask
publikumssuksess. ”
”Previn og Haitink behersker gestene fra en forgangen tid; i stor grad beskjedenhetens; de søker substansen bak
(under) overflaten – hvor attraktiv den siste ellers kan virke. Dette er tjenlig for et verk som Prokofjevs symfoni
nr. 5, der forsert optimisme får frem bakenforliggende trekk (Previn), eller Dvoráks nr. 7 der det musikantiske
blir satt inn i klare former (Haitink).”
SOM PAR I FELLES KUNSTVERK
Til tross for overskriften, er det Neue Luzerner Zeitung (3.9.) som vier mest oppmerksomhet til orkestret og do.
program. Om fiolinkonserten står det at den opplevdes som en total kunstnerisk symbiose mellom solist og
komponist/dirigent, og at i denne inngikk også orkestret – med ideelt avveid balanse og stor kammermusikalsk
sans både fra solistens og akkompagnementets side.
”Orkestret alene, for øvrig med en meget høy kvinneandel, presenterte seg med to høyst forskjellige verker. I det
første frembragte Oslo Filharmoniske Orkester vidunderlige, hemmelighetsfulle stemninger og svevende
klanger, mens det i Prokofjevs verk var ensemblets utadvendte sider som kom til uttrykk. Her fikk man oppleve
et orkester som var ”på hugget”, som opptrådte meget presist og enhetlig og som bandt sammen store
melodibølger, bisarre og groteske passasjer og motorisk rytmikk.”
L O N D O N

BBC Proms er som festival velkjent for alle, denne to måneder lange musikkmønstringen er
kjent både for høyde og bredde.
På konserten med Oslo Filharmoniske Orkester var Royal Albert Hall fullsatt – dvs. ca. 6 000
solgte billetter. Publikums respons var ekte begeistret – og OFO kjente igjen sitt Proms-
publikum fra alle tidligere besøk (1987, 1989, 1993, 1995, 1996, 2000).

PREVINS SANG TIL SIN KONE, OG TIL TYSKLAND
er overskrift i Standard, signert Nick Kimberley. Fiolinkonserten får stort sett god mottagelse, men som minus
anføres varighet i forhold til musikalsk innhold.
”Fremførelsen av Prokofjevs femte symfoni som fulgte, vilt som dette verket er og tidvis lystig vulgært, ble et
høydepunkt som kontrast til fiolinkonsertens kortpustede natur. Den er samtidig ikke noe prangende (svulstig)
verk, og Oslo-Filharmonikerne med André Previn som kunstnerisk leder spilte den med sjenerøs varme.”
OSLO FILHARMONISKE ORKESTER
får danne overskriften i Financial Times, der Richard Fairman gir konserten tre av fem mulige stjerner.
Fiolinkonserten gir han en nøktern musikologisk beskrivelse, og konkluderer med bedre karakter for
idématerialet enn til bearbeidelsen.
”Programmet åpnet med en ikke altfor ettergivende fremførelse av Debussys Faunens ettermiddag, uttrykksfullt
innledet av solo fløyte. Etter pause kom hovedverket, Prokofjevs symfoni nr. 5, som opparbeidet tilstrekkelig
trykk til å rope på et ekstranummer. Noe slikt fikk vi ikke, men kanskje følte Previn at det ville bli vanskelig for
musikerne å ”toppe” symfoniens ærefryktinngytende kraft. Dette er ikke noe ”paradeorkester” –
strykerne var en tanke for oppstykket (for lite sammen) i Prokofjev, og messingintonasjonen noe for usikker i
fiolinkonserten – men Oslo-musikernes overstrømmende sinnelag er når som helst å foretrekke fremfor det
automatiserte uttrykket til en del topp-orkestermaskinerier.
PREVINS ENDELØSE KONSERT
får også i The Guardian en forbeholden mottagelse, ved Tim Ashley, som om orkesterprogrammet skriver dette:
”Fremførelsen (av fiolinkonserten) ble rammet inn av en kjølig balansert utgaver av Debussys En fauns
ettermiddag, og en lyrisk versjon av Prokofjevs femte symfoni. Begge fremførelser beviste at Previn heldigvis
ennå dirigerer bedre enn han komponerer.” Som helhet får konserten her to av fem oppnåelige stjerner.
UNGDOMMELIG ENERGI SKINNER IGJENNOM
The Daily Telegraphs Ivan Hewett anmelder konserten sammen med den til The Australian Youth Orchestra:
”Hva angår teknisk nivå var det ingen tvil om hvem av gårsdagens to aktører som var den sterkeste. Oslo
Filharmoniske Orkester ble i løpet av 1980- og 90-årene hevet til verdensklasse av Mariss Jansons, og på
kveldens konsert spilte de med silkeaktig forfinethet under sin nåværende sjefdirigent André Previn.”
…………
”Når det kom til ren musikkglede, var det imidlertid noe annet. Oslo-Filharmonikernes konsert ble en
uinspirerende affære, som åpnet med en polert men merkelig dorsk fremførelse av Debussys En fauns
ettermiddag. Dette ble etterfulgt av Previns egen fiolinkonsert, skrevet for og fremført av Anne-Sophie Mutter.
(Om konserten skriver Hewett at den ble imøtesett med stor forventning og goodwill fra publikum, men at den
ikke svarte til dette – og at ASMs glitrende spill nesten gjorde dette verre …)
Om hovedverket, Prokofjevs femte symfoni, skriver denne anmelderen ikke ett ord.
FELLES ANMELDELSE
bringer også Times v/John Allison, de to avsnittene om OFO lyder som følger, og gir tre av fem oppnåelige
stjerner:
”Konserten med Oslo Filharmoniske Orkester profilerte André Previn som dirigent, komponist og solistens
ektemann. Sentralverket var nok en unødvendig London-fremførelse av sløvhetsfremkallende fiolinkonsert, som
Anne-Sophie Mutter har forsvart så varmt i intervjuer. Og forståelig nok: Ingen vil vel ha sine bryllupsgaver
kritisert; men det kreves nok intim involvering om man ikke skal finne denne lang og slentrende. Mutter spilte
den med det den velpolertheten hun er kjent for.
Previns virke i Oslo virker som en stor feiltagelse for orkestrets del, som har vært ansett blant det virkelig store. I Debussys En fauns ettermiddag formelig ropte den ellers sensuelle skapningen på litt
Viagra; i den bombastiske fremførelsen av Prokofjev lød det som fra et tredjedivisjons korps.”
THE INDEPENDENT
Annette Morreau innleder med en lengre betraktning om mandagens (Bank Holiday) Proms-program totalt sett,
nevner en del konserter med jubileums- og temavikninger, og kobler dette også til at André Previn snart fyller 75
år (som overhodet ikke hadde noe med dette besøket å gjøre).
Så følger et referat fra Previns karriere totalt sett, fom. Hollywood og til han sist dirigerte en Proms-konsert
(1987, LSO). Om LSO hevdes det at orkestret i senere år har båret ham mer enn han har båret orkestret, og dette
innleder selve anmeldelsen av OFO:)
”Fra første verk (Debussy) var mønsteret tydelig; Previn, med nesen i partituret, gjorde lite annet enn å holde
tiden, nå og da henvende han seg direkte til musikere, eller grep etter notestativet for støtte. Forming? Glem det.
Debussys overdådig erotiske tonedikt lå dødt i vannet, til tross for de fineste farger fra de flotte Oslo-blåserne. ”
(Fiolinkonserten virker for denne anmelderen som den lengste noensinne, solisten fremheves sterkt, men ikke
selve verket.)
”Prokofjevs femte symfoni ble en slapp affære, slapt dirigert som den var. Mariss Jansons’ en gang flotte Oslo
Filharmoniske gjorde sitt beste.

KONTINUITET OG MANGFOLD
er overskrift Neue Zürcher Zeitung.
Om fiolinkonserten antas det at den ikke vil overleve solisten, men samtidig ”var det en fornøyelse å følge
solistens inspirerte spill og de forskjellige uttrykksmulighetene som her lå i den sentimentale genren.”
Motsetningene mellom verkets og solistens ”format” brukes som ledetråd til det motsetningsfylte programmet
som også Debussy og Prokofjev utgjør:
For Debussy fremheves ”topporkestret for sin eksemplariske presentasjon av denne uttrykkets delikatesse”. Om
Prokofjev skrives det at ”Previn ledet også de store utladningen med sparsomme bevegelser, men den tidligere
jazzpianisten viste seg som en typisk rytmiker. ”Slik sett var det ikke forbausende at scherzoen og de marsjaktig
anlagte melodiene i den langsomme satsen, var blant det som gjorde størst inntrykk i denne fremførelsen. ”
SUVERENT OG UTEN LYTE
er overskrift i Die Südostschweiz 3.9., og henspiller på hele konserten.
Mye plass vies også her til solisten, forbindelsen mellom henne og dirigenten og hvordan fiolinkonserten ble til.
Konserten får en nøktern musikologisk beskrivelse, med fremhevelse av mange positive trekk, og både solistens
og orkestrets tolkning fremheves som ”suveren”.
Om det øvrige programmet: ”Orkestret er som før misunnelsesverdig godt, André Previn har åpenbart kunnet
videreføre det arbeidet som Mariss Jansons la ned og som førte til verdenstoppen. Spesielt å merke seg ved
Previns ledelse var den dynamiske disiplinen: Debussys mangefargede klangblandinger ble ofte til det fineste
skimmer, og i fiolinkonserten våget (beveget) ingen akkord seg ut over solistens (opptrukne) linjer. I Prokofjevs
utrolig positivt bekreftende og sorgløse verk trakk Previn også inn det helt store registeret, lot det rikholdige
slagverket tone fullt ut, og messinggruppene blåse av hjertens lyst. Og det gjorde han helt rett i: I total
motsetning til Sjostakovitsj’ symfonier, har en i dette verket lite igjen for å lete etter tvetydigheter. ”
KJEDSOMHET, OG MYE GLANS OG ÆRE
er overskrift Aargauer Zeitung. Det første begrepet er myntet på tirsdagens konsert med Dresden-orkestret og
Haitink., mens ”Glans og ære” tilfaller disse to konsertene:
3. Onsdagens med OFO og Previn 4. Torsdagens med Berlin og Rattle Fiolinkonserten betegnes som ”et vakkert, men harmløst verk, og som skapt for ASMs kunstbearbeidelse. Det
taler ikke for Previns modernitet at konserten fremføres i tilknytning til Debussys verk, men både i Debussy og
Prokofjev viste det filharmoniske orkestret fra Oslo at det befinner seg på orkesterkartet også uten sin tidligere
sjefdirigent Mariss Jansons.”
LIFLIGE LOKKEROP (-TONER)
Overskrift i Appenzeller Zeitung, som vier mye av plassen til en nokså ”konstruert” sammenligning mellom
Previn og Haitink. Fiolinkonserten får relativt god omtale, selv om originalitet savnes; man finner store
likehetstrekk med Korngold – og ser det som forståelig, ut fra Previns nære forhold til denne komponisten. Så
går man over til paralleller mellom Previns og Haitinks opptredener i Luzern: ”Begge feier snart sine 75-
årsdager, begge har ledet sine nåværende orkestre i to år, og begge er meastri med lange karrierer, uten behov for
effektmakerske elementer – noe som ikke manglet hverken hos Jansons eller Barenboim når de siktet mot rask
publikumssuksess. ”
”Previn og Haitink behersker gestene fra en forgangen tid; i stor grad beskjedenhetens; de søker substansen bak
(under) overflaten – hvor attraktiv den siste ellers kan virke. Dette er tjenlig for et verk som Prokofjevs symfoni
nr. 5, der forsert optimisme får frem bakenforliggende trekk (Previn), eller Dvoráks nr. 7 der det musikantiske
blir satt inn i klare former (Haitink).”
SOM PAR I FELLES KUNSTVERK
Til tross for overskriften, er det Neue Luzerner Zeitung (3.9.) som vier mest oppmerksomhet til orkestret og do.
program. Om fiolinkonserten står det at den opplevdes som en total kunstnerisk symbiose mellom solist og
komponist/dirigent, og at i denne inngikk også orkestret – med ideelt avveid balanse og stor kammermusikalsk
sans både fra solistens og akkompagnementets side.
”Orkestret alene, for øvrig med en meget høy kvinneandel, presenterte seg med to høyst forskjellige verker. I det
første frembragte Oslo Filharmoniske Orkester vidunderlige, hemmelighetsfulle stemninger og svevende
klanger, mens det i Prokofjevs verk var ensemblets utadvendte sider som kom til uttrykk. Her fikk man oppleve
et orkester som var ”på hugget”, som opptrådte meget presist og enhetlig og som bandt sammen store
melodibølger, bisarre og groteske passasjer og motorisk rytmikk.”
ANNE-SOPHIE MUTTER ………
Også i den franskspråklige avisen Le Temps er det solistens liv og levnet, og etter hvert ektefellens, som vies
plass. (Til og med Mia Farrow er nevnt her!) I fiolinkonserten har man kjent igjen Copland, Elgar, Berg,
Prokofjev, Krongold … men hovedsaken, også her, er solistens store fremførelseskunst. Så kommer endelig
turen til resten:
”Og resten? Debussys … dirigert med omhyggelig ”økonomi”, og deretter Prokofjevs …, som

Source: http://arkiv.scenekunst.no/static/media/pdf/EE06AE53E3D2F8D5BB699C585F5D4FA2up3c5bd3.London-Luzern%20presse.pdf